En dialog mellan forskaren och journalisten

Lectio praecursoria Helsingin yliopiston viestinnän laitoksella 24.5.1997.

Eleven som aktør i dialog med kunst : ungdoms erfaring med kunstundervisningens innhold og metode i faget kunst og håndverk i norsk grunnskole

Avhandlingen har sitt utspring i mitt engasjement for elevers møte med kunst i grunnskolen i faget kunst og håndverk og mitt syn på ungdom som kompetente bidragsytere til forskningen om fenomener som angår deres liv. Elevene er informanter til, eller aktører i, forskning på fenomenet dialog med kunst. Dialog med kunst er her definert som en helhetlig prosess som innlemmer alt fra elevenes møte med visuelle kunstverk til deres eget skapende arbeid. At avhandlingens fagdidaktiske problemområde er elevers praktisk skapende virksomhet, knytter undersøkelsen til slöjdpedagogisk forskning. Avhandlingens overgripende hensikt er å bidra til utvikling av fagdidaktikken i kunst og håndverk med utgangspunkt i elevenes erfaringer med kunstundervisningens innhold og metode på ungdomsskoletrinnet. Studien består av kasusstudier på to ungdomsskoler. Data ble innsamlet igjennom intervjuer, deltakende observasjon, dokumenter, prosessbøker og foto av formingsprodukter. Ungdoms dialog med kunst i skolen blir analysert og fremstilt ut fra et erfart og et operasjonalisert perspektiv. Funnene speiles i ulike fagdidaktiske tendenser, det vil si ulike hovedoppfatninger i debatten om det moderne samfunn, og i et virksomhetsteoretisk perspektiv. Resultatene fra undersøkelsen utfordrer oss til en fagdidaktisk nyorientering når det gjelder ungdoms møte med kunstverk i skolen, i retning av et mer ungdomskulturelt innhold og relasjonelle kunstmøter som er narrative, tolkningsorientert, opplevelsesorientert, dialogiske og flerstemmige. Undersøkelsen viser at elevene liker det praktisk skapende arbeidet, men at undervisningen i sterkere grad bør ta i bruk digital kunnskap og handle om hvordan kunst kan brukes som utgangspunkt for skapende arbeid, og den bør legge til rette for det læringspotensialet som ligger i dialogen elevene imellom. Elevene liker en undervisning som ikke bare handler om estetiske virkemidler, materialer og teknikker, men også om kommunikasjon og ytringsfrihet. Resultatene viser at det frie skapende arbeid består av tre likeverdige aspekter: det individuelle, det kulturelle og det sosiale. Både funnene og avhandlingens virksomhetsteoretiske perspektiv kan bidra til diskursen om kreativitetsbegrepet og identitetskonstruksjon i vårt moderne samfunn. Virksomhetssystemet blir i denne avhandlingen utviklet til en teori for skapende arbeid i faget kunst og håndverk, et overgripende fagdidaktisk rammeverk for bild/bildkonst og slöjdfaget satt inn i et nordisk utdanningsperspektiv.

Show me your brain! Stories of interdisciplinary knowledge creation in practice. Experiences and observations from Aalto Design Factory, Finland.

This dissertation centres on the themes of knowledge creation, interdisciplinarity and knowledge work. My research approaches interdisciplinary knowledge creation (IKC) as practical situated activity. I argue that by approaching IKC from the practice-based perspective makes it possible to “deconstruct” how knowledge creation actually happens, and demystify its strong intellectual, mentalistic and expertise-based connotations. I have rendered the work of the observed knowledge workers into something ordinary, accessible and routinized. Consequently this has made it possible to grasp the pragmatic challenges as well the concrete drivers of such activity. Thus the effective way of organizing such activities becomes a question of organizing and leading effective everyday practices. To achieve that end, I have conducted ethnographic research of one explicitly interdisciplinary space within higher education, Aalto Design Factory in Helsinki, Finland, where I observed how students from different disciplines collaborated in new product development projects. I argue that IKC is a multi-dimensional construct that intertwines a particular way of doing; a way of experiencing; a way of embodied being; and a way of reflecting on the very doing itself. This places emphasis not only the practices themselves, but also on the way the individual experiences the practices, as this directly affects how the individual practices. My findings suggest that in order to effectively organize and execute knowledge creation activities organizations need to better accept and manage the emergent diversity and complexity inherent in such activities. In order to accomplish this, I highlight the importance of understanding and using a variety of (material) objects, the centrality of mundane everyday practices, the acceptance of contradictions and negotiations well as the role of management that is involved and engaged. To succeed in interdisciplinary knowledge creation is to lead not only by example, but also by being very much present in the very everyday practices that make it happen.